Utviklingssamarbeid og humanitær bistand

Bekjempelse av fattigdom, innfrielse av menneskerettighetene og oppnåelse av FNs tusenårsmål må være førende for norsk bistand. Det betyr at Norge må jobbe for at alle barn skal få utdnning, som denne jenta i Columbia.

Foto: Redd Barna/Dan Adler

Det er avhengig av grunnleggende endringer i internasjonal og nasjonal fordelingen av makt og ressurser. Men humanitær bistand kombinert med langsiktig utviklingssamarbeid er ett av mange viktige virkemidler i arbeidet for fattigdomsbekjempelse og menneskerettighetene. Et hovedmål for all type utviklings- og humanitær politikk må være å styrke statenes egen evne til å innfri barns grunnleggende menneskerettigheter.

Et hovedmål for bistanden må være å sikre at barns menneskerettigheter blir innfridd. Utviklingssamarbeid for barn må kartlegge årsakene til grunnleggende rettighetsbrudd, og finne løsninger på disse. Lokalt eierskap og kapasitetsbygging er avgjørende for at bistanden skal bidra til bærekraftige samfunnsendringer. Det forutsetter at utviklingssamarbeidet utfyller og støtter nasjonal og lokal innsats og kapasitet for utvikling. Bistanden må bidra til at statene blir i bedre stand til å innfri og til å støtte kapasiteten til organisasjoner i sivilsamfunnet slik at disse får styrke til å kjempe for, og innfri, barns menneskerettigheter og å holde staten ansvarlig.

Bekjempelse av fattigdom, innfrielse av menneskerettighetene og oppnåelse av FNs tusenårsmål må være førende for norsk bistand. Det er avgjørende at bistanden prioriteres til de fattigste landene med vekt på styrking av velferdstjenester, fordeling av ressurser og tilgang til grunnleggende velferdstjenester for marginaliserte grupper. Sterke offentlige strukturer og demokratiutvikling er viktige forutsetninger for at stater skal kunne innfri barns menneskerettigheter. Uten demokratiske fordelingsmekanismer, uten skattepolitikk, uten utjevning av rikdom og makt står statene uten viktige virkemidler for å innfri barns menneskerettigheter.

Bekjempelse av fattigdom,
innfrielse av menneskerettighetene
og oppnåelse av FNs tusenårsmål
må være førende for norsk bistand.

Bistanden må i langt større grad eies og forvaltes demokratisk i utviklingsland og frigjøres fra donorlandenes politiske, militærstrategiske og kommersielle egeninteresser. Giverland må også i større grad sikre sammenhengen (koherensen) mellom ulike politikkområder som bistand, handel, investeringer og gjeld. De internasjonale pengestrømmene i bistanden styres i dag i alt for stor grad til land der giverne har sikkerhetsmessige eller andre strategiske interesser. Mange land knytter fremdeles avtaler om teknisk assistanse og kjøp av varer og tjenester til bistanden slik at en stor det av pengestrømmen i realiteten går til giverlandet selv.  Mange land og internasjonale institusjoner har også knyttet bistanden til sin egen økonomiske og politiske ideologi som innebærer at utviklingslandene må kutte i velferdstjenester og mister handlingsrom til selv å prioritere hvilken innsats man skal gjøre nasjonalt for økonomisk utvikling.

Betingelser knyttet til bistanden må fristilles fra giverlandenes egeninteresser og knyttes til godt styresett, korrupsjonsbekjempelse, menneskerettigheter, åpenhet for sivilsamfunn og fri presse.  En aktiv rolle for parlamenter og lokal­samfunn i utvikling av nasjonale planer og prioriteringer er viktig. Den internasjonale tendensen fra å støtte enkeltstående prosjekter og programmer til å gi bistand som generell budsjett- eller sektorstøtte er en utvikling som kan bidra til sterkere eierskap til utviklingsprosesser i fattige land, styrking av institusjonell kapasitet og til å øke offentlige budsjetter til helse og utdanning og redusere de administrative byrdene knyttet til krav fra donorland.  Men dette forutsetter at også budsjettstøtte har gode kontrollmekanismer i forhold til korrupsjon, samt krav om at midlene faktisk prioriteres til fattigdomsreduksjon, til grunnleggende velferdstjenester og innfrielse av menneskerettigheter.

Den fattige befolkningen i korrupte, konfliktrammede eller sårbare stater som lider mest under fattigdom og står lengst fra å få sine menneskerettigheter innfridd. Disse utviklingshemmede jentene i Guatemala får utdanning gjennom skoletilbudet til Redd Barnas partnerorganisasjon Edecri.

Foto: Redd Barna/Ingrid K. Lund

Samtidig kan ikke kun bistanden gå til de som er ”flinkest i klassen”. Ofte er det den fattige befolkningen i korrupte, konfliktrammede eller sårbare stater som lider mest under fattigdom og står lengst fra å få sine menneskerettigheter innfridd. Løsningen på problemet er ikke å stanse all bistand til ustabile og sårbare stater. Dette bare rammer de som trenger det mest. Norske myndigheter må prioritere bistand gjennom ulike aktører ut i fra hva som gir best resultater i ulike land og situasjoner; budsjett- eller sektorstøtte, multilaterale organisasjoner eller sivilsamfunn. Man må sikre at bistanden både bidrar til å bygge stater, sivilsamfunn og yte bistand til de deler av befolkningen og verden som trenger det mest.

I udemokratiske regimer og land sterkt preget av korrupsjon eller konflikt vil direkte støtte til myndighetene kunne undergrave demokratiseringsprosesser og styrke en korrupt elite. Man må i stedet bruke andre kanaler for bistanden. Det er samtidig viktig at man ikke bidrar til å bygge parallelle systemer for å levere tjenester til befolkningen. Støtte må gå til sivilsamfunnsorganisasjoner som jobber for å fremme og innfri befolkningens rettigheter. Støtte må også gå til prosesser som kan bidra til forsoning og samhandling mellom personer, grupper, institusjoner og sektorer som del av konfliktforebygging og -reduksjon på alle nivå i samfunnet.  Her kan barn og ungdom spille en viktig rolle. Samtidig må man holde presset oppe for demokratisering både gjennom stat til stat-samtaler, gjennom multilaterale kanaler og støtte der man kan vise konkrete resultater knyttet til styrking av den offentlige kapasiteten.

Det må stilles klare resultatkrav til bistanden. Nyere forskning viser at langsiktig bistand av god kvalitet, som legger vekt på styresett, kompetanse- og kapasitetsoppbygging og stor grad av lokalt eierskap, i tillegg til å bidra til andre resultatmål for bistanden, har en klart positiv langsiktig innvirkning på den makroøkonomiske utviklingen i et land.

Humanitær bistand gjelder alle sekvenser av en krisesituasjon: forebygging og reduksjon av risiko i forkant, selve responsen og arbeidet etter respons, inkludert recovery og gjenoppbygging. Humanitært arbeid må ses i sammenheng med langsiktig utviklingsarbeid, samt det kontinuerlige arbeidet med kroniske kriser og sårbare stater. Barns rettigheter og behov må være en prioritet i alle faser. Forutsigbar finansiering må sikres, også i overgangen mellom humanitær innsats og langsiktig utviklingssamarbeid. Utdanning er en viktig byggestein i gjenoppbyggingsfasen og fungerer som en brobygger mellom den akutte nødhjelpsfasen og langsiktig utvikling. Planlegging og gjennomføring av humanitær hjelp må bygge på en solid forståelse av lokal kontekst. Man må også ta hensyn til gutter og jenter, samt kvinner og menns ulike sårbarhet for naturkatastrofer, vold, overgrep og ulik tilgang til ressurser og posisjoner.

Norske myndigheter må øke finansieringen av sektorer som er essensielle for barn i humanitære kriser som beskyttelse, helse, sanitær, ernæring og utdanning. Her deler Redd Barna ut mat til jordskjelvofrene i Haiti.

Foto: Redd Barna/Laurent Duvillier

Norsk bistand har de siste årene kommet over 1 prosent av BNI. Bistandsbudsjettet må opprettholdes på reelt 2010 nivå, og inflasjonsjusteres. Alle kutt vil være svært uheldige for verdens fattige og kan ha dramatiske konsekvenser for de som allerede er rammet svært hardt av finanskrise, klimakrise og matvarekrise. Samtidig må asyltiltak og skogsatsingen flyttes ut av bistandsbudsjettet, og over på andre poster i statsbudsjettet. Dessverre har de siste års økning i bistandsbudsjettet ikke gått til reelle bidrag i kampen mot fattigdom. Dette fordi økningen i all hovedsak går til flyktningtiltak i Norge og skogsatsingen. Asyltiltak i Norge er viktige, men skal ikke belastes bistandsbudsjettet fordi hovedformålet ikke er utviklingsbistand til fattige land. Bekjempelse av avskoging er svært viktig, men det hører naturlig hjemme på miljøbudsjettet, da arbeidet med avskoging bidrar til klimakutt. Tiltak for å kutte klimagassutslipp er livsviktig i arbeidet for å dempe skadene rike lands klimagassutslipp har på utviklingsland.  Men de fattigste skal ikke betale denne regningen. 

Redd Barna mener at:

• Barns menneskerettigheter må være et hovedsatsningsområde for norsk bistand.
• Norske myndigheter bør øke sin støtte til sivile samfunnsaktører som jobber for fattigdomsreduksjon og for å styrke barns rettigheter, inkludert barn og unges egne organisasjoner.
• Norske myndigheter må arbeide for at egen bistand og den internasjonale bistanden ikke knyttes til donorlandenes polititiske, militærstrategiske og kommersielle egeninteresser og i større grad knyttes til godt styresett, menneskerettigheter, pressefrihet og handlingsrom for sivilsamfunn.
• Bistanden må prioriteres til de fattigste barna i de fattigste landene. Bistanden må være basert på lokale prioriteringer ved partnerskap med myndigheter, sivilsamfunn og nasjonalt eide strategier. Bistanden bør støtte myndighetenes egen evne til å gjøre grunnleggende velferdstjenester tilgjengelige og gratis for alle.
• I land med voldelige konflikter må regjeringen prioritere å støtte tiltak for beskyttelse av befolkningen, støtte til aktører i sivilsamfunnet som ivaretar grunnleggende rettigheter og behov i egen befolkning, som bidrar til konfliktendring, forsoning og samhandling og tiltak som kan øke den lokale kapasiteten til å stille egne myndigheter til ansvar.
• I stater med dårlig styresett, svake offentlige institusjoner og manglende demokratiske prosesser er det viktig at bistanden i hovedsak kanaliseres gjennom organisasjoner som arbeider for innfrielse av grunnleggende menneskerettigheter.
• Norske myndigheter må øke finansieringen av sektorer som er essensielle for barn i humanitære kriser som beskyttelse, helse, sanitær, ernæring og utdanning. Det må bli større fokus og mer midler til kroniske konflikter.
• Norske myndigheter må øke støtten til utdanning i sin humanitære respons og kreve bruk av minimumsstandarder i dette arbeidet.
• Norge må jobbe internasjonalt for mer og bedre bistand, og at de rike landene skal innfri sine løfter om bistandsnivå på 0.7  prosent innen 2015.
• Norske myndigheter må opprettholde sitt reelle bistandsnivå fra 2010, og inflasjonsjusteres. Arbeid for menneskerettighetene, for fattigdomsreduksjon, for de fattigste landene og for innfrielse av FNs tusenårsmål må prioriteres.
• Flyktningtiltak i Norge skal ikke finansieres over bistandsbudsjettet. Norge må jobbe i DAC (Development Assistance Committee) for at flyktninger ikke regnes som en del av landenes bistandsbudsjetter (Official Development Aid).
• Tiltak for kutt i klimagassutslipp må komme i tillegg til bistandsbudsjettet.

Synes du flere burde lese dette?