Internasjonal handel kan være en sterk drivkraft for økonomisk vekst som kan redusere fattigdom og finansiere livsviktige velferdstjenester for barn. Men verdenshandelen foregår i dag på en måte som gir mange utviklingsland dårlige betingelser og rike land fordeler.
Det store flertallet i utviklingsland må selv kjøpe medisiner til sine barn, og er derfor ekstra sårbare for høye priser.
Foto: Redd Barna
Maktbalansen i internasjonale forhandlinger om handel, både gjennom Verdens handelsorganisajson (WTO) og gjennom bilaterale handelsavtaler, er fremdeles skjev til fordel for rike land og store selskaper. Rike land benytter fremdeles handelsbarrierer og subsidier samtidig som de gir utviklingsland lite rom for å stille handelsbetingelser. Dette kan gi utviklingslandene begrenset nasjonalt politisk handlingsrom til å benytte virkemidler som har vært viktige i utviklingen av vårt eget samfunn til en velferdsnasjon.
Avtalen for intellektuelle eiendomsrettigheter, TRIPS, særlig knyttet til såfrø og medisiner, gjør at fattige familier i utviklingsland vanskeligere får tilgang på livsnødvendige medisiner og såkorn til en rimelig pris. Det store flertallet i utviklingsland må selv kjøpe medisiner til sine barn, og er derfor ekstra sårbare for høye priser. En annen utfordring knyttet til intellektuelle eiendomsrettigheter er såkalt ”biopirat-virksomhet” der aktører fra rike land stjeler og patenterer tradisjonell kunnskap om medisiner og næringsrike planter fra utviklingsland.
Avtalen om handel med tjenester (GATS) er omdiskutert, fordi den er uklar i forhold til i hvor stor grad man kan kreve liberalisering og handel med grunnleggende velferdstjenester. Rent vann, utdanning og helse er noe alle barn har rett til, og statene selv har plikt til å sikre at disse rettighetene er innfridd i egen befolkning. De bør derfor holdes utenfor GATS-avtalen. Mange utviklingsland er skeptiske til å åpne for utenlandske leveranser av basistjenester som forsyning av vann, utdanning og helse, fordi de anser dette som en viktig del av egen offentlig sektor.
Stillstanden i WTO-forhandlingene har bidratt til en økning i regionale og bilaterale handelsavtaler. Norge forhandler primært bilaterale og regionale avtaler gjennom EFTA. I flere regionale og bilaterale avtaler presser rike land nå fram avtaler som går mye lenger enn avtalene under WTO. Et eksempel er såkalte TRIPS pluss avtaler, som går langt utover bestemmelsene i TRIPS avtalen og gjør det vanskeligere å lage kopier av livsnødvendig medisin.
Redd Barna mener at:
- Norge må jobbe for internasjonale handelsregler som gir de fattigste og svakeste landene positive særfordeler, og at handelen blir regulert på rettferdig, åpen og demokratisk måte. Utviklingsland må i en fase ha mulighet til å beskytte egen industri-, jordbruks- og fiskerisektor til de er sterke nok til å ta full del i konkurransen i det internasjonale markedet.
- Norske myndigheter må jobbe for at verken TRIPS-avtalen eller bilaterale avtaler (TRIPS pluss) skal ramme fattige lands tilgang til livsviktig teknologi og kunnskap. Norge må sikre fattige land muligheten til å ta i bruk TRIPS-avtalens fleksibilitet til å selge kopimedisin og til å bytte og selge såfrø mellom bønder, og at avtalen verner mot biopiratvirksomhet.
- Norske myndigheter må arbeide for at grunnleggende tjenester som vann, sanitær, utdanning og helse i fattige land holdes utenfor WTOs tjenesteavtale (GATS). Norge bør også støtte fattige land som ønsker å trekke tilbake forpliktelser de har inngått under GATS-avtalen.
- Norge bør ved inngåelse av bilaterale eller regionale handelsavtaler ikke inkludere temaer som er blitt avvist i WTO, med mindre dette er et ønske fra utviklingsland. Det gjelder særlig regler for investeringsbeskyttelse og TRIPS elementer.