En familie flykter fra krigen i den kongolesiske provinsen Nord-Kivu på sykkel. Barn som lever i land med væpnet konflikt opplever ofte flere rettighetsbrudd enn andre barn. Men barnets beste, rett til ikke-diskriminering, rett til liv, overlevelse og optimal utvikling samt barnets rett til å bli hørt skal være grunnleggende prinsipper også for land i krig.
Foto: Redd Barna/Karin Beate Nøsterud
Godt styresett for barns menneskerettigheter
Stater som har ratifisert Barnekonvensjonen har forpliktet seg til å innfri barns menneskerettigheter i tråd med konvensjonen, rapportere til FNs komité for barnets rettigheter om deres tiltak og framskritt knyttet til oppfyllelse av Barnekonvensjonen. I tillegg plikter statene å gjøre Barnekonvensjonen kjent for både voksne og barn i egen befolkning. Som nevnt innledningsvis forplikter alle stater som har ratifisert Barnekonvensjonen seg til også å la konvensjonens fire grunnleggende prinsipper; barnets beste, rett til ikke-diskriminering, rett til liv, overlevelse og optimal utvikling samt barnets rett til å bli hørt, være grunnleggende i alle avgjørelser som vedrører barn, også når det gjelder landets internasjonale politikk.
Barnekonvensjonen forplikter også statene juridisk til å sørge for at alle lovgivningsmessige, administrative og øvrige tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre rettighetene som anerkjennes i konvensjonen. Konvensjonen forplikter også statene til å bidra til dette på globalt nivå gjennom internasjonalt samarbeid – både som givere og mottakere..
Få stater har systematisk
og omfattende
dokumentasjon og kunnskap
om barns situasjon.
Det er gledelig å konstatere at et økende antall land refererer til barns menneskerettigheter i sin nasjonale lovgivning, men det går tregt med faktisk håndhevelse av lovene knyttet til nødvendige institusjonelle endringer, budsjettressurser og kapasitetsbygging for folk som arbeider med barn og unge. Når det gjelder implementeringen av de fire grunnleggende prinsippene i alle avgjørelser og vedtak, er manglene store.
Få stater har systematisk og omfattende dokumentasjon og kunnskap om barns situasjon, inkludert oversikter over og analyser av budsjettressurser som blir brukt på barn og unge i sitt eget land. Ressursmidler brukt på å innfri barns menneskerettigheter utgjør en liten andel av mange lands nasjonalbudsjetter.
Kunnskapsnivået og bevisstheten rundt Barnekonvensjonen og implementeringen av den er generelt lav både i offentligheten, i privatsfæren og blant barn og unge. Sivilsamfunnsorganisasjoner verden over spiller en viktig rolle for å fremme barns rettigheter. Allikevel er slike organisasjoner svake i mange land, og styrking av organisasjoner og nettverk for barns menneskerettigheter er viktig del av innsatsen for å styrke sivilsamfunn.
I september 2009 satte tyfonen Ketsana store deler av Filippinene under vann. Som alltid i naturkatastrofer var det barna som led mest.
Foto: REUTERS/Erik de Castro fra
AlertNet
Barnekonvensjonen er den eneste av FNs menneskerettighetskonvensjoner som ikke gir adgang til å påklage brudd på konvensjonen inn for et internasjonalt organ. Dette er klart diskriminerende og underminerer i praksis den juridiske statusen til konvensjonen. Men FNs Menneskerettighetsråd vedtok i april 2010 en resolusjon som starter arbeidet med å utforme en tilleggsprotokoll med en klagemekanisme til Barnekonvensjonen.
Det er en klar sammenheng mellom åpne, demokratiske og ansvarlige styresett som respekterer menneskerettighetene, og evnen til å oppnå økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Godt styresett dreier seg ikke bare om politisk autoritet, god ressursforvaltning og kontroll, men også om å sikre at de som har makt ikke misbruker den, om jevn fordeling av ressurser, om menneskerettigheter og fri presse. En velfungerende stat er avgjørende for at et land skal kunne innfri rettighetene til barn i eget land og arbeide systematisk for fattigdomsbekjempelse.
I arbeidet for implementering av FNs barnekonvensjon avhenger mye av statenes evne til å levere godt styresett for barn og unge. Barn og unge forblir usynlige i debatter om hvordan stater styres. Ingen av de viktige aktørene i arbeidet med godt styresett som Norad, FNs utviklingsprogram (UNDP), OECD eller Verdensbanken framhever arbeid for barns rettigheter i sine veiledere, indikatorer eller retningslinjer for utviklingslands arbeid for godt styresett. Barn utgjør 34 prosent av den globale befolkningen og opp til 50 prosent av befolkningen i de fattigste landene. Allikevel er barn og unge i stor grad stemmeløse og maktesløse i familier, lokalsamfunn og i formelle politiske prosesser. Barn har rettigheter som må eksplisitt prioriteres om de skal innfris, og stater må ansvarliggjøres i denne prosessen.
Godt styresett for barns rettigheter handler også om fordeling av ressurser i et land. Det er ikke en ”automatikk” i at økonomisk vekst fører til fattigdomsreduksjon. Om folk, særlig marginaliserte grupper, kommer ut av fattigdom i et land med økonomisk vekst er avhengig av en aktiv politikk og en helhetlig utviklingsstrategi med vekt på fordeling, ikke-diskriminering og fattigdomsreduksjon. Høy ulikhet hindrer også vekst i fattige land. Når vekst måles i inntekt per person, kan man overse at store deler av befolkningen ikke får del inntektsveksten. Barnedødeligheten varierer for eksempel mellom land med samme inntektsnivå per person. Studier fra Redd Barna viser i tillegg at barns velferd ikke følger automatisk av foreldres velferd, og barn har en tendens til å være fattigere enn voksne. Det vil si at strategier for fordeling og fattigdomsreduksjon må inkludere direkte strategier for å nå barn og unge, og gjøre en direkte innsats for ikke-diskriminering av marginaliserte grupper som jenter, barn med funksjonsnedsettelser og barn fra etniske minoriteter.
Redd Barna jobber for å sikre barns rett til påvirkning i fredsprosesser. Dette bildet er tatt fra en Redd Barna-workshop i Bosnia-Hercegovina.
Foto: Redd Barna/Maren Bjune
Å involvere barn og unge er deres rettighet, men også et godt virkemiddel for å hjelpe myndigheter bedre sin innsats for barn og unge og bygge mer effektive stater der de som er berørt deltar og høres. Godt styresett forutsetter at også jenter og kvinner får tilgang til og tar del i det offentlige rom: til utdanning, helse, politikk og arbeidsliv. Likestilling mellom kjønnene er grunnleggende for å gi barn og unge bedre oppvekstvilkår, for å kjempe mot kjønnsbasert vold, jenters utestenging fra skole, helse og senere arbeidsliv og for å fremme godt styresett, fred og demokrati.
I følge Barnekonvensjonens artikkel 2 har barn rett til ikke å bli diskriminert på bakgrunn av verken kjønn, rase, hudfarge, språk, religion, nasjonal, etnisk eller sosial opprinnelse, eiendomsforhold, funksjonshemming eller annen stilling. De mest marginaliserte barna er de som lever i fattige familier, de som er fra lave samfunnsklasser, fra stigmatiserte etniske grupper, og de med funksjonshemming. På tvers av alt dette er jenter i større grad enn gutter nedprioritert når det gjelder tilgang til mat, medisiner, helse og skoletilbud.
Jenter er mest utsatt for kjønnsbasert vold, seksuelle overgrep og diskriminering, skadelige tradisjonelle praksiser som kjønnslemlestelse og tidlig ekteskap, dårlig reproduktiv helse som følge av mange og for tidlige barnefødsler, utestenging fra skole og arbeidsliv. Kjønnsbasert diskriminering griper inn i kjernen av familieliv når bror blir sendt på skolen og søster blir holdt hjemme for å hjelpe mor.
Globalt snakker vi om en feminisering av fattigdommen. Et stort flertall av verdens fattige er kvinner, samtidig som andelen kvinner som har hovedansvar for å forsørge sine familier er økende. Kvinner og jenter trenger tilgang til økonomiske ressurser og utdanning. Jenter kommer dårligere ut enn gutter i oversikter over oppfyllelse av FNs tusenårsmål, og målrettede tiltak må settes inn, både for å sikre jenters samfunnsdeltakelse, beskyttelse, utdanning og helse.
Redd Barna mener:
- Norge må jobbe for at barns menneskerettigheter inkluderes i analyser, retningslinjer og arbeid for godt styresett både gjennom nasjonale og multilaterale organisasjoner og institusjoner.
- Norge må ta en ledende rolle i prosessen med å utforme en tilleggsprotokoll til Barnekonvensjonen som sikrer individuell klageadgang til alle konvensjonens artikler, for å sikre flertall i FN, signere og ratifisere umiddelbart.
- Norge må jobbe for egne enheter for barns rettigheter i FN sekretariatet i New York og hos FNs høykommisær for menneskerettigheter i Genève.
- Norske myndigheter må ha en pådriverrolle i å støtte land i sin rapportering på barns rettigheter både til FNs komité for barnets rettigheter og til FNs menneskerettighetsråd, herunder spesielt støtte sivilt samfunn i den supplerende rapporteringen.
- Norge må ta en klar og ledende rolle når det gjelder å ta opp brudd på barns rettigheter i Universal Periodic Review i Menneskerettighetsrådet. Alle ambassader må samle spørsmål om brudd på barns menneskerettigheter – til bruk for Universal Periodic Review
- Norge må jobbe for å få USA til å ratifisere Barnekonvensjonen.
- Norske myndigheter må støtte land i opprettelse av barneombud og styrke nasjonale systemer for å innberette brudd på Barnekonvensjonen.
- Norge må ha en pådriverrolle for at alle land utvikler nasjonale handlingsplaner for barn.
- Norge må ha en pådriverrolle for å sikre at alle land har oppdaterte situasjonsanalyser av barns situasjon i landet.
- Norge må ha en pådriverrolle i å sikre at alle land foretar budsjettanalyser som viser hvor stor andel av landets ressurser som brukes på barn.
- Norske myndigheter må ansette rådgivere på barns menneskerettigheter på alle ambassader.
- Norge må drive talsmannsarbeid for barns deltakelse – at alle land må involvere barn og unge som aktive og uavhengige endringsaktører og støtte opp om deres initiativ i saker der de blir berørt.
- Norge må jobbe for at lands helhetlige utviklingsstrategier inneholder spørsmål om ulikhet og fordeling (inkludert ikke-diskriminering og ekskludering), og sikre at jenters rettigheter og deltakelse inkluderes.
Strukturer for å innfri barns menneskerettigheter i Norge
Norge er en av få stater som har inkorporert Barnekonvensjonen i norsk lov, noe som betyr at den gjelder som norsk lov. Dette har løftet status og anerkjennelse av barn som individuelle rettighetshavere. Norge har svært gode forutsetninger og strukturer for å innfri Barnekonvensjonen. Jevnlige rapporter fra FNs komité for barnets rettigheter viser likevel at det er sprik mellom strukturer og lovverk og faktisk implementering av rettighetene for det enkelte barn. Vilje til å prioritere barn og unge i politikken er kanskje større hindring enn juridiske og økonomiske rammer. Det er grunn til å tro at det er et sprik mellom å ha rett og få rett for barn i Norge. Et lavt antall saker fra barn mottas av ombudene og domstolene. Barneombudet behandler ikke klagesaker fra barn.
Redd Barna mener at:
- Norske myndigheter må sikre at Norge ligger i front både når det gjelder forståelse av betydningen av Barnekonvensjonen og reell implementering av denne.
- Norske myndigheter må sikre at alle som jobber med barn og unge får solid opplæring i innhold og betydning av Barnekonvensjonen og bruke konvensjonen aktivt i sitt arbeid for og med barn.
- Norske myndigheter skal tilrettelegge for dialog og samarbeid med barn og unge og sivilt samfunn for å iverksette politikk og tiltak som virker på best mulig måte for barn.
- Norske myndigheter må sikre at barns egne erfaringer, kunnskap og synspunkter vektlegges i offentlig politikk.
- Norske myndigheter må gjennomføre en helhetlig utredning av barneombudsordningen i eget land, (som vurderer både tilknytning, tildeling av midler og oppnevnelse) med sikte på å styrke Barneombudets uavhengighet
- Norske myndigheter må styrke barn i Norge sin tilgang til nasjonale og internasjonale klagemekanismer