Vi ser i dag økende utfordringer for barn i kriger, konflikter og naturkatastrofer. Det er blitt vanskeligere å nå dem i kriger og konflikter med livsnødvendig hjelp, det er ofte uklart hvilken rolle de som ønsker å hjelpe har og barn blir i økende grad offer for voldshandlinger og utnytting.
Jordskjelvet som rammet Haiti i januar 2010 var det verste i landet på mer enn 200 år, og skapte enorme ødeleggelser.
Foto: Redd Barna
Det er en økning i naturkatastrofer og intensiteten i dem. Finansiering av humanitær bistand gjennom FN går mange steder saktere eller uteblir og det er uklar overgang mellom nødhjelp og utviklingshjelp. Sikkerheten er mange steder blitt dårligere både for barn og unge, samt for hjelpearbeidere.
Det er viktig å utvikle sammenhengen mellom Barnekonvensjonen og humanitær lov. Barnekonvensjonen skal ivareta barns menneskerettigheter og gjelder i både i krigs, konflikt – og fredstid. Humanitærretten gir rom for humanitær bistand og en viss beskyttelse i krig og konflikt.
Det humanitære systemet må ivareta både rettigheter og behov for barn i kriser. Humanitære prinsipper må respekteres og overholdes; det må sikres humanitært rom for humanitære aktører og tilgang til barn i kriser må garanteres. Militære og humanitære roller må skilles i krigs- og konfliktsituasjoner slik at man kan nå barn og unge i større grad, og unngå direkte angrep på barn og hjelpearbeidere. Beskyttelse av sivile, spesielt barn og unge, må sikres. Utdanning kan bidra til å sette katastrofeforebygging i system og har vist seg å spille en viktig psykologisk legende rolle i humanitære kriser.
Den pågående humanitære reformen må videreutvikles slik at det sikres humanitært lederskap i kriser, bedre koordinering, og korrekt og forutsigbar finansiering i tide i et partnerskap mellom involverte aktører, det være seg FN, INGO’er, lokale organisasjoner, nasjonale og lokale myndigheter. Uavhengigheten til NGO’er må ivaretas. Noe av det som mangler i dag er forutsigbarhet overfor dem som er rammet, involvering av nasjonale og lokale organisasjoner og en sikring av at helheten i reformen virker etter hensikten. Det er også for lite fokus på overgangen mellom den akutte nødhjelpsfasen og gjenoppbyggingsfasen.
Det humanitære systemet
må ivareta både
rettigheter og behov
for barn i kriser.
Det er fremdeles en utfordring at barn og unge i de kroniske konfliktene får liten oppmerksomhet, og dermed mindre bistand, beskyttelse og finansiering enn de enorme behovene skulle tilsi.
Katastrofeforebygging ses i nær sammenheng med den humanitære innsatsen. Katastrofeforebygging må rettes inn mot å innfri barns rettigheter og sikre deres aktive deltakelse.
Redd Barna mener at:
- Norske myndigheter må prioritere, inkludere og integrere både barns behov og rettigheter i norsk humanitær politikk.
- Humanitær bistand må vurdere og møte behovene til barn gjennom et særskilt barnefokus.
- Ethvert barn har rett til humanitær assistanse; alle aktører må respektere dette og garantere humanitær tilgang.
- Barn og unge må beskyttes mot vold og overgrep i enhver konflikt.
- Internasjonal humanitær rett må respekteres i alle konflikter og kriser.
- Det må være et klart skille mellom militære og humanitære roller i konfliktsituasjoner.
- Norge må tydeliggjøre internasjonalt viktigheten av utdanning i nødhjelp og få andre stater til å inkludere utdanning i sin humanitære politikk.
- Barn må tydelig inn i den humanitære reformprosessen
- Norske myndigheter må sikre at den humanitære reformprosessen fører til:
- Finansieringsmekanismer for rask respons i akutte kriser og kroniske konflikter
- Bedre koordinering og mer midler til koordinering av humanitær respons gjennom cluster-systemet, spesielt for education cluster der Redd Barna er co-lead
- Bedre humanitært lederskap
- Videreutvikling av partnerskapet mellom NGO’er og FN
- Norge må jobbe for at stater selv blir i stand til å håndtere humanitær respons og katastrofeforebygging.
Det neste tiåret vil om lag 175 millioner barn rammes av naturkatastrofer hvert år. I slike katastrofer dør barn, de mister hjemmene sine og blir drevet på flukt. Dette bildet er tatt etter flomkatastrofen i Pakistan i 2010.
Foto: REUTER/Faisal Mahmood fra
AlertNet
Naturkatastrofer og klimaendringer
Barn i utviklingsland rammes hardest av klimaendringene. Millioner av barn opplever økt risiko for sykdom, underernæring, vannmangel og kollaps i offentlig tilbud om helse og utdanning. Det neste tiåret vil om lag 175 millioner barn rammes av naturkatastrofer hvert år. I slike katastrofer dør barn, de mister hjemmene sine og blir drevet på flukt. Med klimaendringene øker i tillegg risikoen for at barns rammes av sult og, feilernæring fordi avlinger blir ødelagt og vann forurenset. Klimaendringene fører til økning i sykdommer som malaria, diaré og lungebetennelse.
På tross av at barn rammes hardest av klimaendringene og at barn utgjør 50 prosent av befolkningen i verdens mist utviklede land, er dagens klimaforhandlinger og klimaavtaler helt uten referanser til barn og deres rettigheter. Framtidige klimaavtaler må prioritere barn for å sikre at de beskyttes mot klimaendringene, og for å sikre at nasjonalstatenes planer og tiltak for klimatilpasning faktisk når de som trenger det mest – barna. Det varierer i dag sterkt i hvilken grad ulike nasjonale tilpasningsstrategier i utviklingsland har barn som viktig målgruppe. Tiltak for klimatilpasning må særlig rettes inn mot å innfri barns rettigheter, og sikre deres liv og utvikling, helse og utdanning.
For å sikre at barns menneskerettigheter blir innfridd, må tilpasningstiltak prioritere styrking av helsevesen, utdanning, matsikkerhet, katastrofeforebygging og sosial beskyttelse. Katastrofeforebygging må være en hjørnestein i klimatilpasning. Klimaendringene øker både hyppigheten av og intensiteten til naturkatastrofer. Barn og unge må både sikres og selv delta i forebygging, slik at tiltakene er best mulig tilpasset deres behov. Redd Barna erfarer at å involvere barn og unge aktivt er den mest effektive måten å sikre at de er forberedt og evner å tilpasse seg klimaendringer og naturkatastrofer.
Klimaendringene fører til økning i sykdommer som malaria, diaré og lungebetennelse. Disse er blant sykdommene som i underkant av 9 millioner barn allerede dør av hvert år. For å beskytte barn må man sikre både vann og sanitærforhold mot klimaendringene. I tillegg må helsevesenet styrkes for å unngå at helsestasjoner og sykehus ødelegges i naturkatastrofer og at økningen i sykdommer sprenger kapasiteten i allerede overbelastede sykehus.
Utdanning må anerkjennes som en nøkkelstrategi for barn og unges tilpasning til klimaendringene. Skolen må bli en viktig arena der barn og unge kan lære om og foreberede seg på tilpasning til klimaendringene. Skoler må også sikres mot ødeleggelser klimaendringene kan føre med seg.
Klimatilpasningen må ses i sammenheng med økt humanitær innsats overfor naturkatastrofer. I norsk humanitær politikk slås det fast at miljø- og klimaendringene har store konsekvenser for barn og unges rett til helse, mat, beskyttelse og utdanning. Videre at det fortsatt manglende bevissthet rundt barns behov i krisesituasjoner og deres muligheter til å bli endringsagenter for klima. Dette må følges opp fra Norges side i de internasjonale klimaforhandlingene.
Redd Barna mener at:
- Norge må aktivt ta initiativer for at barn blir prioritert i klimaavtaler. Tiltak for klimatilpasning må særlig rettes inn mot å innfri barns rettigheter, og sikre deres liv og utvikling, helse og utdanning, samt aktive deltakelse.
- Norge må jobbe for at katastrofeforebygging er en hjørnestein i klimatilpasning. Barn og unge må både sikres og selv delta i forebygging, slik at tiltakene er best mulig tilpasset deres behov.
- Norge må gå inn for en internasjonal juridisk bindende klimaavtale. I avtalen må de rike landene forplikte seg til å kutte sine klimagassutslipp med minst 40 prosent innen 2020 og de globale utslippskuttene må opp på minst 80 prosent innen 2050. Rike land må bevilge minst 100 milliarder dollar årlig til at utviklingsland kan tilpasse seg klimaendringene. Norge må gå foran med egne midler til tilpasning.
- Norge må jobbe for at internasjonal og norsk finansiering av klimatilpasning kommer i tillegg til bistanden (ODA). Penger til klimatilpasning må ikke tas fra eksisterende bistandsbudsjetter.