Ujevn fordeling av makt og økonomiske ressurser både internasjonalt og internt i land er hindre for at alle barn kan få innfridd sine rettigheter.
Norge må jobbe for at sivilsamfunnet og den fattige delen av befolkningen i utviklingsland, inkludert barn og unge, får lang sterkere deltakelse og innflytelse over reformer og etablering av nasjonale fattigdoms- eller utviklingsstrategier.
Foto: Redd Barna
Hvilke ressurser og politisk handlingsrom et land har til å innfri barns menneskerettigheter styres i stor grad av globale maktforhold og internasjonal ressursfordeling. Økt global og nasjonal økonomisk rettferdighet vil kunne bidra til at statene i større grad klarer å innfri barns rettigheter.
Det internasjonale finanssystemet og finansinstitusjonene
Internasjonale finansinstitusjoner som Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) og uformelle fora som G20 setter dagsorden i den globale økonomien. Deres betingelser for bistand, lån og gjeldslette legger rammer for utviklingslandenes politiske og økonomiske muligheter, inkludert deres mulighet til å innfri barns rettigheter. Likevel har utviklingsland liten innflytelse i disse institusjonene.
Gjennom krav til låntakere og bistandsmottakere om lave tak på utgifter i offentlig sektor, har de internasjonale finansieringsinstitusjonene påtvunget mange utviklingsland en underinvestering i lærere og helsepersonell. Kvinner og barn blir hardest rammet av nedskjæringer i offentlig sektor. Å sette tak på antall ansatte lærere eller helsepersonell bidrar til brudd på barns grunnleggende rett til undervisning og helsetjenester.
Utviklingsland har
liten innflytelse i
finansinstitusjonene.
Tross reformer og løfter om mindre bruk av kondisjonalitet (betingelser) viser flere studier at institusjonene fremdeles stiller strenge makroøkonomiske krav til utviklingsland, derunder krav om privatisering og liberalisering. På tross av at IMF formelt sett har fjernet tak på ansettelser av helsearbeidere og lærere, hindrer deres øvrige makroøkonomiske krav investeringer i helse- og utdanningssektoren i utviklingsland.
For at utviklingsland skal få mer innflytelse i disse prosessene er det viktig at de internasjonale finansinstitusjonene reformeres. Folkevalgte, den fattige delen av befolkningen, inkludert kvinner og barn, og sivilsamfunnet må også sikres langt sterkere deltakelse og innflytelse over nasjonale fattigdomsstrategier som utviklingsland må legge fram for Verdensbanken og IMF.
Redd Barna mener at:
- Norge må markere seg som pådriver for at FN skal ha innflytelse i globale økonomiske beslutninger og utvikling av økonomisk analyse, og stemme for demokratisk ledervalg og økt makt til utviklingsland i de internasjonale finansinstitusjonene.
- Norge må jobbe for at de internasjonale finansieringsinstitusjonene ikke stiller unødvendig strenge makroøkonomiske betingelser til utviklingsland som hindrer investering av offentlige midler som kan benyttes til å innfri barns menneskerettigheter til blant annet helse og utdanning.
- Norske myndigheter må følge opp egen politikk om at norsk multilateral bistand ikke skal gå til programmer som pålegger mottakerne liberalisering eller privatisering av offentlige tjenester som helse og utdanning, og må holde tilbake midler i prosjekter hvor dette prinsippet brytes.
- Norge må jobbe for at sivilsamfunnet og den fattige delen av befolkningen i utviklingsland, inkludert barn og unge, får lang sterkere deltakelse og innflytelse over reformer og etablering av nasjonale fattigdoms- eller utviklingsstrategier.