Barns rett til beskyttelse

I over 90 stater er det fortsatt tillatt og vanlig å bruke fysisk avstraffelse på barn i skolen. Dette gjelder over 1 milliard barn, som vil si mer enn halvparten av verdens barn.

Foto: Redd Barna/Illustrasjon

Rett til beskyttelse mot vold og overgrep

Kun en liten andel av verdens barn er beskyttet av lovforbud mot å slå barn. Verdens land og ledere må få øynene opp for denne globale krisen som rammer millioner av barn i samtlige land i verden - hver eneste dag.

FNs voldsstudie, som var verdens første og største studie av vold mot barn viste at vold mot barn er utbredt. Vold mot barn finnes i alle land og i alle sosiale lag. I store deler av verden er én eller flere former for vold mot barn både tillatt, sosialt akseptert og vanlig praksis. Mye av volden foregår i det skjulte, ikke minst innen familien. Vold mot barn er underrapportert og følgene av volden er sterkt undervurdert. I over 90 stater er det fortsatt tillatt og vanlig å bruke fysisk avstraffelse på barn i skolen. Dette gjelder over 1 milliard barn, altså mer enn halvparten av verdens barn. Fysisk og ydmykende avstraffelse kan skade barnas selvtillit og selvrespekt, ha negativ effekt på deres evne til å lære og avskrekke barna fra videre skolegang.

Ingen vold mot
barn kan rettferdiggjøres,
og all vold mot
barn kan forhindres.

Vold mot barn forekommer i rike så vel som fattige land. FNs voldsstudie viste at barn opplever vold som like smertefullt, like ydmykende og krenkende uansett i hvilken kulturell kontekst volden opptrer. Alle former for vold som rammer barn og unge må bekjempes: Vold må forebygges, voldsbruk mot barn og unge må avdekkes og skadene etter vold må repareres, ved å bidra til at det utvikles gode hjelpetiltak, og rehabiliterende tiltak.

Mellom 13 og 27 prosent av verdens barn opplever seksuelt misbruk i løpet av oppveksten. Seksuelle overgrep mot barn er alvorlige rettighetsbrudd som krenker deres menneskeverd, fysiske og psykiske integritet. Det er bekymringsfullt at seksuelle overgrep fremdeles er utbredt i hele verden, og at visse former for overgrep øker; spesielt overgrep relatert til internett og andre former for ny teknologi, samt overgrep som er knyttet til økt mobilitet innenfor migrasjon og turisme.

Omfanget av vold og seksuelle overgrep mot barn er et vitnesbyrd om at verdens regjeringer ikke har lykkes i å innfri barns rett til beskyttelse mot disse krenkelsene. FNs barnekonvensjon slår fast i artikkel 19 at statene plikter å ”beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk”. Ansvaret for å stoppe volden mot barn ligger altså først og fremst hos statene. Første steg for alle land må være å forby, og effektivt straffeforfølge, enhver form for vold og overgrep mot barn og unge - i alle sammenhenger. Et lovforbud er imidlertid ikke nok i seg selv. Uten et effektivt statlig system som tar barn og unge på alvor og sikrer barn beskyttelse og rettssikkerhet, er en lovparagraf lite verdt. Systemet må være barnevennlig. Det betyr blant annet at politi, helsevesen og rettsvesen må ha kompetanse til å snakke med barn og unge, slik at de kommer til orde. En annen klar forutsetning for å stoppe volden og overgrepene mot barn og unge, er at alle voksne lytter til det de forteller, tar ansvar og melder fra om mistanke om vold og overgrep til rette instanser.

Både gutter og jenter er utsatt for vold og overgrep av alle slag, men generelt er gutter mest utsatt for fysisk avstraffelse og vold, mens jenter er mest utsatt for kjønnsbasert og seksualisert vold. Jenter er utsatt for tidlig ekteskap og kjønnslemlestelse. Jenter som utsettes for seksuelle overgrep risikerer også ufrivillig graviditet, helseskader, stigmatisering og sosial eksklusjon. De opplever også økt risiko for å havne i kommersiell seksuell utnytting (prostitusjon/ menneskehandel).

Redd Barna mener at:

• Norske myndigheter må gi politisk oppmerksomhet og økonomisk støtte til land som ønsker å:
  - Forby alle former for vold mot barn i alle sammenhenger.
  - Lage et effektivt, barnevennlig nasjonalt system som beskytter barn og unge mot
  vold og seksuelle overgrep, og sørger for behandling og rehabilitering av barna.
  - Mobilisere også gutter og menn i kampen mot vold mot barn, inkludert kampen
  mot kjønnsbasert vold.
  - Forhindre at barn kommer i konflikt med loven, og lage et egnet system som
  beskytter barn og unge som begår lovbrudd mot overgrep, og sikrer
  reaksjonsformer og veiledning for et liv uten kriminalitet i framtiden.
  - Lytte til barn og unge selv ved utformingen av tiltak mot vold og seksuelle
  overgrep.
• Norge må drive talsmannsarbeid for økt internasjonal innsats mot vold og seksuelle overgrep mot barn og unge.
• Norge må styrke sin internasjonale likestillingssatsing når det gjelder å endre holdninger og praksis som fører til kjønnsbasert og seksualisert vold mot jenter.
• Norske myndigheter må bidra til å sikre solid finansiering av FNs spesialrepresentant for vold mot barn og representantens kontor, og sørge for at representanten etterlever sitt mandat.

Beskyttelse mot vold og overgrep i Norge

Vold mot barn og unge i Norge tar ulike former. Som eksempel kan nevnes: Vold i nære relasjoner, vold mellom ungdom, vold i trossamfunn, kjønnsbasert vold, som kjønnslemlestelse, tvangsgifte og barn som isoleres i fengsel. Vold handler om psykisk, fysisk og nettrelatert vold. Barn med funksjonshemninger har to til tre ganger større risiko for seksuelle overgrep og grov vold, men forskning viser at disse barna er nesten helt borte og usynlige både i vårt hjelpeapparat og vårt rettsapparat. Et økende problem er også ulike former for nettrelaterte overgrep og barn og unges egen nettadferd, som øker risikoen for krenkelser, vold og seksuelle overgrep.

Redd Barna mener at:

• Norske myndigheter må sikre at det etableres et landsdekkende Barnehustilbud, som sikrer barn over hele landet et helhetlig tilbud når de har vært utsatt for vold eller andre overgrep.
• Norske myndigheter må sikre at alle yrkesgrupper som kommer i kontakt med barn og unge i sitt arbeid, i praksis følger opp sin meldeplikt / opplysningsplikt til barnevernet.
• Regjeringen må sammen med fylkene og kommunene sikre at alle som arbeider med barn og unge har gode kunnskap om vold og overgrep, og at alle arbeidsplasser har beredskapsplaner for hvordan de skal håndtere saker, der det er mistank om overgrep og vold mot barn og unge.
• Norske myndigheter bør ta initiativ til at prester og religiøse ledere også får meldeplikt, knyttet til seksuelle overgrep og voldsbruk som rammer barn og unge.
• Norske myndigheter må ta initiativ til å forebygge i særdeleshet seksuelle overgrep og vold som rammer barn med funksjonshemninger. Dette arbeidet må gjøres i tett samarbeid med de funksjonshemmedes egne organisasjoner.
• Norske myndigheter må sikre et sterkere fokus på nettrelaterte overgrep i skolen, og samtidig styrke politiets muligheter til å patruljere på nett og ha tilstrekkelig kapasitet til å etterforske sakene.
• Det må etableres et bedre tilbud for barn innen psykisk helsevern, slik at tilgjengeligheten blir bedre og ventetiden fjernes.
• Norske myndigheter må sørge for å rettighetsfeste barnevernloven.
• Norske myndigheter må sørge for å utjevne urettferdige, kommunale ulikheter som rammer tjenestetilbudet til barn.
• Barn og unges synspunkter må bli lyttet til og vektlagt, for eksempel ved plassering på institusjon eller ved fosterhjemsordninger.

Sivilbefolkningen er de største ofrene i dagens væpnede konflikter. Brutaliteten i krigene gjør at barn og unge er spesielt utsatte.

Foto: Redd Barna

Rett til beskyttelse i krig og voldelig konflikt

Krig bryter alle barns rettigheter. Retten til liv, til å leve med en familie, til helse, til utdanning, til personlig utvikling og til beskyttelse. Fred og stabilitet henger tett sammen med både utvikling og beskyttelse av barns rettigheter. Krig skaper humantiære kriser, bidrar til økt fattigdom, hindrer utvikling. Flertallet av voldelige konflikter foregår i den fattigste delen av verden.

Sivilbefolkningen er de største ofrene i dagens væpnede konflikter. Brutaliteten i krigene gjør at barn og unge er spesielt utsatte. Etter andre verdenskrig har den internasjonale trenden vært en nedgang i kriger mellom land, men har de siste årene steget igjen. I tillegg har man fått en økning i konflikter med voldelige, ukonvensjonelle og uforutsigbare angrep på sivilbefolkningen, inkludert internasjonal terrorisme, organisert kriminalitet og menneskehandel.

Dessverre er bevisste angrep og overgrep mot barn og unge hverdagen i mange av verdens konflikter. Men barn og unge er ikke bare målskive, men også i økende grad tvunget til å gjennomføre voldsaksjoner. Det å bli rekruttert som barnesoldat eller på annen måte bli knyttet til væpnede grupper eller hærer er et av de verste overgrep barn og unge i dag utsettes for. De fleste stater med væpnet og voldelig konflikt foregår i såkalte sårbare stater som enten ikke har kapasitet eller vilje til å beskytte barn og unge i sin egen befolkning og innfri deres grunnleggende rettigheter. Skarp økning i militærbudsjetter bidrar også til kraftig reduksjon i velferdstilbudet til barna.

Angrep på skoler, lærere og elever har økt siden 2007. Det er viktig med aktiv innsats mot denne negative trenden. Internasjonale rapporteringsmekanismer og initiativer som ansvarliggjør de som står bak angrepene må på plass. Trygge og gode skoler kan bidra i å bygge stabile og demokratiske samfunn.

Barn og unge kan være viktige ressurser når et land skal bygge fred, som agenter for fred og forebygging av konflikt. Redd Barnas studie av barn som fredsaktører viser at barn kan spille viktig rolle både i å bidra til redusert konfliktnivå; økt sikkerhet og en bedre hverdag.

Bruken av voldtekt og seksualisert vold som krigstaktikk, inkludert straffefrihet knyttet til disse overgrepene, utgjør en spesiell risiko for jenter. Oppmerksomheten på voldtekt som våpen i krig har økt fra 90-tallet, men i praksis har det vært svært få framskritt på bakken for å stanse slike overgrep. Med FNs Sikkerhetsresolusjon 1820 i 2008 anerkjente det internasjonale samfunnet at voldtekt er å anse som et våpen i krig.

FNs sikkerhetsråd vedtok i 2005 resolusjon 1612 som etablerte mekanismer for å overvåke, rapporterte og straffe de som benytter seg av eller rekrutterer barn i væpnede konflikter. I 2009 kom sikkerhetsrådsresolusjon 1882 som utvidet kriteriene til også å gjelde de som dreper og lemlester, voldtar og seksuelt misbruker barn. Det samme gjelder for bortføring av barn samt angrep på skoler og sykehus, samt å nekte barn tilgang til humanitær hjelp.

Redd Barna mener at:

• Norge må ta initiativ for økt internasjonalt politisk og diplomatisk engasjement for barn og unge i væpnet konflikt både gjennom FNs generalforsamling, i Sikkerhetsrådet, i samarbeid med FNs spesialrepresentant for barn i krig, samt i regionale fora og bilaterale initiativer.

• Norge må fremme at barns menneskerettigheter ivaretas i konfliktløsning og fredsbygging. Beskyttelse av barn må inkluderes i fredsbevarende innsats, i fredsprosesser og -avtaler, i gjenoppbygging og i handlingsplaner fra de regionale organisasjonene. I disse prosessene må også barn og unge anerkjennes som viktige aktører for fred med rett til å delta og bli hørt.
• Norge må støtte internasjonale rapporteringsmekanismer og initiativer for å ansvarliggjøre de som står bak angrep på skoler, lærere og elever.
• Norske myndigheter må bidra med betydelig økte ressurser til finansiering av effektive tiltak på bakken i flere konfliktområder knyttet til implementering av FNs sikkerhetsråds resolusjoner 1612 og 1882.
• Norske myndigheter må arbeide målrettet, og i dialog med det sivile samfunn, for å få bukt med straffefrihet for mennesker som begår seksuelle overgrep i krig. Implementering av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1820 om seksualisert vold i krig blir viktig for dette arbeidet.
• Militærstrategiske interesser må ikke være førende for norsk bistand.
• Norge må inkludere sivilsamfunnet, inkludert barnerepresentanter, som viktige aktører i fredsbygging og konflikthåndtering, og støtte både fredsbyggende tiltak og tiltak for å beskytte barn og innfri deres rettigheter i regi av lokale organisasjoner.
• Norske myndigheter må sikre en tydelig rollefordeling mellom militær, sivil og humanitær innsats under intervensjoner fra det internasjonale samfunnet i krisesituasjoner.
• Norge må være en internasjonal pådriver for å støtte barn og unges initiativ til fredsbygging og konflikthåndtering både under og etter en krig eller væpnet konflikt, samt i konfliktforebygging, jamfør St.meld. nr. 13 (2008-2009).

Rammeverket for beskyttelse av barn i krig er omfattende og godt internasjonalt, men det blir ikke fulgt opp i praksis.

Foto: Redd Barna/Illustrasjon

- Barnesoldater

Rekrutteringen av barn og unge til deltagelse i væpnede konflikter foregår ved tvang, eller ved å lokke med fordeler som mat og beskyttelse. Enten de blir bortført med vold, tvunget til å la seg verve eller de melder seg ”frivillig” til tjeneste fordi de ikke har noe annet trygt alternativ, får barnesoldatene ingen skolegang eller helseomsorg. De blir ofte tvunget til å utføre grusomheter, utnyttet og utsatt for voldelige, seksuelle og følelsesmessige overgrep.

Barn assosiert med væpnete styrker skal etter Barnekonvensjonen behandles som barn. Når tidligere barnesoldater slipper fri igjen, blir de ofte avvist av lokalsamfunnet på grunn av grusomhetene de har utført. De blir nektet skolegang og har store problemer med å tilpasse seg et normalt hverdagsliv igjen etter opplevelsene som soldater. Jenter er spesielt utsatt for seksualisert vold og jenter helt ned i tolvårsalderen må ta vare på barn de har født som barnesoldat. De har ofte store problemer med å få aksept i lokalsamfunnet og programmer for reintegrering og rehabilitering er i mange tilfeller ikke godt nok tilpasset deres behov.

I januar 2000 ble det vedtatt en tilleggsprotokoll til FNs barnekonvensjon som bl.a. øker minstealderen for soldater fra 15 år til 16 år for frivillig vervede soldater og til 18 år for utskrevne soldater. Rammeverket for beskyttelse av barn i krig er omfattende og godt internasjonalt, men det blir ikke fulgt opp i praksis.

Rundt halvparten av alle inngåtte fredsavtaler brytes. Redd Barna mener at det er ekstremt viktig for stabil og varig fred at man adresserer barn og unges behov og inkluderer dem aktivt for å finne alternativer til volden og våpenbruken. Det er ikke uvanlig at jenter og gutter med erfaring som soldater blir ”reisende i krig”, når konflikten de opprinnelig deltok i er over. Om ikke det finnes alternativ som skolegang eller sivilt arbeid, fortsetter de å gjøre det eneste de har lært. Langsiktige og gode programmer for demobilisering, reintegrering og rehabilitering av tidligere barnesoldater er avgjørende del av innsatsen for å sikre rettighetene til barn i konflikt og å redusere risikoen for fornyet konflikt. 

Redd Barna mener at:

• Norge må ta initiativ til at alle regjeringer og væpnede grupper hever aldersgrensen til 18 år for alle som deltar i væpnede konflikter, at alle barn under 18 år demobiliseres og stans i rekrutteringen av flere barnesoldater. Dette kan ikke vente på fredsforhandlinger eller våpenhviler

• Norge må ta initiativer for at land som har ratifisert Barnekonvensjonen også ratifiserer tilleggsprotokollen om barn i krig.
• Norge må jobbe for at fredsavtaler inkluderer barns menneskerettigheter, beskyttelse og langsiktige planer for demobilisering, reintegrering og rehabilitering av barnesoldater.
• Norge må støtte og promotere behandlingstilbud for barn og unge som har deltatt i væpnede konflikter samt hjelp til å bli tilbakeført til sine familier og lokalsamfunn.

- Håndvåpen og våpeneksport

I dag går en stor del av våpeneksporten fra industrialiserte land i nord til utviklingsland i sør. Samtidig vet man at krig og uro er en viktig årsak til fattigdom. Ukritisk og ukontrollert salg av våpen, spesielt lette håndvåpen, er skyld i alvorlige brudd på retten til liv og en trygg oppvekst for barn. Lett tilgang til håndvåpen forsterker og forlenger konflikter.

Håndvåpen og lette våpen har ansvaret for flertallet av dødsfall i konflikter. Håndvåpen tar flest liv i utviklingsland, særlig i Afrika og Latin-Amerika. Lett tilgjengelige, billige våpen kan enkelt bli brukt både mot og av barn og unge. Det er også avgjørende for innfrielse av barns menneskerettigheter at utviklingsland bruker mindre midler på våpen og militærutgifter, og mer på menneskelig og sosial utvikling.

Lett tilgang
til håndvåpen
forsterker og
forlenger konflikter

Fraværet av felles internasjonale standarder for våpenhandel bidrar til å forlenge og forverre konflikter, drive mennesker på flukt og bidrar til kriminalitet og terrorisme. Det internasjonale samfunnet må ta et felles ansvar for å kontrollere og regulere verdens våpenhandel. Dette kan gjøres gjennom opprettelsen av en internasjonalt legalt bindende avtale om kontroll av våpenhandelen. Det er avgjørende at det pågående arbeidet for en Arms Trade Treaty sikrer staters forpliktelser i forhold til internasjonal rett inkludert menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett. Avtalen må inkludere en klausul om at alle våpentransaksjoner skal vurderes med hensyn til om de vil føre til slike brudd; i tilfelle skal transaksjonene ikke gjennomføres.

Som betydelig eksportør av forsvarsmateriell har Norge i dag ikke tilstrekkelig kontroll over hva som skjer etter at våpnene og ammunisjonen har blitt eksportert. Norge og andre land som selger våpen har et særlig ansvar for hvor våpnene ender opp. Manglende åpenhet i forvaltning og industri kombinert med for dårlige krav til allierte mottakerland fører til at man ikke vet hvor norske våpen havner. Det er i dag ingen garanti for at norske våpen ikke havner på avveie og blir brukt av stater og regimer med grove brudd på menneskerettighetene.

Sluttbrukererklæring er et dokument som sier hvor våpnene skal installeres, hvem som skal bruke dem, hvor og til hva og at de ikke skal videreselges uten samtykke fra selgerlandenes myndigheter. Slik situasjonen er i dag krever ikke Norge sluttbrukererklæring ved salg til NATO-land.

Et virkemiddel for å få oversikt over hvor norske våpen og ammunisjon havner, er merking alle produktene med hvem som har produsert dem og hvem som kjøper dem. Den norske staten bør også bedre kontrollen ved å ha et fungerende eksportkontrollsystem.

Redd Barna mener at:  

• Norge må arbeide aktivt i FN-forhandlingene for en omfattende Arms Trade Treaty, og sørge for at en framtidig avtale bidrar til å hindre menneskerettighetsbrudd og brudd på internasjonal humanitær rett. Avtalen må også inkludere håndvåpen, ammunisjon, komponenter og flerbruksvarer, og ha felles standarder og mekanismer for overvåking og rapportering.
• Norske myndigheter må innføre sluttbrukererklæring ved all våpeneksport fra Norge, inkludert NATO-land og arbeide for at NATO gjør det samme.
• Alle norskproduserte våpen må merkes med hvem som har produsert dem og at det føres registre over hvem som kjøper dem. Norske myndigheter må sikre bedre merking og sporing knyttet til handel med håndvåpen, lette våpen og ammunisjon.
• Norske myndigheter må sikre at all produksjon og eksport av våpen fra selskaper med norske statlige eierandeler følger norske normer for våpeneksport, uavhengig av hvilket land produksjonsfasilitetene ligger i.
• Norske myndigheter må opprette en eksportkontrollenhet med ansvar for å behandle eksportsøknader og behandling av sluttbrukererklæringer. Sensitive eksportsøknader som krever politisk behandling bør vurderes i et parlamentarisk eksportkontrollråd.
• Norge bør støtte myndigheter og lokale aktører i utviklingsland sin kapasitet til å beskytte barn og unge mot bruk av håndvåpen, forebygge våpenhandel og håndheve lovverk.

-Barn på flukt og menneskehandel internasjonalt og i Norge

I 2009 var over 41 millioner mennesker på flukt i verden. Rundt halvparten av disse er barn. Dette representerer en enorm utfordring for det internasjonale samfunnet. Barn på flukt er en ekstra sårbar gruppe. De opplever en utrygg hverdag, og tilgang på både helsetjenester og utdanning svekkes eller forsvinner. Mange barn blir skilt fra sine foreldre, må forlate sine hjem og utsatt for krenkelser og overgrep.

Barn på flukt har rett til spesiell beskyttelse gjennom Barnekonvensjonens artikkel 22, som slår fast at barn som søker flyktningstatus eller som anses som flyktninger, skal få nødvendig vern og humanitær hjelp, og få hjelp til å gjenforenes med sin familie. På grunn av forfølgelse, krigshandlinger og brudd på menneskerettighetene er behovet for beskyttelse viktig å få dekket for barn og familier på flukt.

Barn og unge på flukt eller i migrasjonsprosesser er særlig utsatte for menneskehandel. Hvert år blir over en million barn offer for menneskehandel, og det finnes offer i alle land i verden. Barna som er offer for menneskehandel utnyttes i tvangsarbeid, prostitusjon, tigging, vinnings- og narkotikakriminalitet og en rekke andre inntektsbringende aktiviteter. Felles for alle utnyttelsesformene er at formålet er gi inntekter til kyniske bakmenn og kriminelle nettverk. Mange kaller menneskehandel det moderne slaveriet, og denne virksomheten, som er verdens nest mest innbringende kriminelle virksomhet etter våpenhandel, medfører alvorlige brudd på flere av barns grunnleggende menneskerettigheter.

Disse menneskene flykter fra flommen som rammet Pakistan høsten 2010. I 2009 var over 41 millioner mennesker på flukt i verden. Rundt halvparten av disse er barn.

Foto: REUTERS/Adrees Latif fra AlertNet

Barn rammet av krig og konflikt kommer også til Norge. De fleste av disse kommer hit via asylinstituttet, og et begrenset antall som overføringsflyktninger via FN. Sammenlignet med de fleste andre land har Norge et relativt godt fungerende asylinstitutt der saker realitetsbehandles og mottakssystemet er ment som et enkelt men forsvarlig botilbud mens man venter på svar på asylsøknaden.  Majoriteten av de som søker asyl kommer fra land i krig eller en ”skjør fred”, de fleste barn kommer sammen med familien sin, men vel 2000 kom i 2009 alene, og betegnes som enslige mindreårige asylsøkere.

Enslige mindreårige er en særlig utsatt gruppe barn i Norge. Det er barn og unge som kommer til Norge uten foreldre eller andre omsorgspersoner. Disse barna har rett på den samme omsorgen og oppfølgingen som norske barn og unge i samme situasjon. De har ofte ikke et nettverk rundt seg. I tillegg er barna i større grad utsatt for blant annet overgrep og menneskehandel. Norge er pliktig gjennom Barnekonvensjonen og norsk lov til å behandle disse barna på en human og forsvarlig måte, og sørge for at deres omsorg ivaretas og at de har rettssikkerhet.

Et stort problem i behandlingen av disse barna, er at norske myndigheter først og fremst ser på dem som asylsøkere, mens de først og fremst er barn. Som barn er de klare juridiske rettighetssubjekter i forhold til Barnekonvensjonen, som Norge er pliktet til å overholde. Norge har ved flere anledninger fått kritikk fra FNs komité for barnets rettigheter for behandlingen av asylbarn. Blant annet har Norge blitt kritisert for å diskriminere enslige mindreårige asylsøkere ved å ikke gi dem det samme omsorgstilbudet som norske barn får.

Redd Barna mener at:

• FNs anbefalinger skal ligge til grunn for all politikk og forvalting på flyktningfeltet. Norge må jobbe for at UNHCR setter barn øverst når internasjonale midler fordeles og aktiviteter iverksettes.
• Norge må gå inn for at alle land tilpasser sin lovgivning til Palermoprotokollen og tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen om salg av barn, barneprostitusjon og barnepornografi.
• Norge må være et foregangsland for internasjonalt samarbeid mot handel med barn, både når det gjelder statlige og ikke-statlige aktører.
• Norske myndigheter må til en hver tid ha en effektiv handlingsplan for bekjempelse av menneskehandel i Norge. Planen må ha et klart barneperspektiv og man må sikre tilstrekkelige ressurser og kontinuitet i tilbudene som bygges opp.
• Barnekonvensjonens artikkel 3 om barnets beste skal være avgjørende i saker som angår barn. Utlendingsforvaltningen må alltid la hensynet til barnets beste gå foran innvandringsregulerende hensyn.
• Barns rett til å bli hørt i Utlendingssaker må lovfestes og utlendingsforvaltningen må tilføres nødvendig kompetanse og ressurser for å sikre at rettigheten blir en realitet for barn.
• Barnevernet skal få direkte omsorgsansvar for alle enslige asylsøkere som kommer til Norge, også de mellom 15 og 18 år 
• Det må bygges opp et omsorgsapparat rundt de enslige asylbarna, blant annet for å forebygge at barna havner i risikosonen for menneskehandel.
• Retur av barn skal bare skje om dette er til det enkelte barns beste og i tråd med internasjonale anbefalinger og standarder.

Synes du flere burde lese dette?