Barnets rett til å bli hørt skal oppfylles både for barn som gruppe og for det enkelte barn i egen sak.
Oppfyllelse av barns rett til å bli hørt innebærer at statene har en plikt til aktivt å legge til rette for at alle barn får uttrykke sine synspunkter i alle saker som angår dem, og sikre at voksne beslutningstakere lytter til og vektlegger barns synspunkter i tråd med barnas alder og modenhet.
Foto: Redd Barna
FNs konvensjon om barnets rettigheter har konsekvenser for samfunnets syn på barn. Barn er ikke passive, hjelpeløse mottakere av hjelp. De er ikke kun et vedheng til voksne, eller uferdige mennesker med verdi en gang i framtida. Barn er subjekter, de er aktive bidragsytere i samfunnet og fullverdige mennesker med ressurser og rettigheter. Barn har egne erfaringer og meninger, egne ønsker, håp og drømmer. Barn kan og vil bidra til å bedre egen og andres situasjon. Barnekonvensjonen kombinerer barns krav på særlig vern og rett til en barndom med lek og utfoldelse med barns evne og vilje til å opptre selv og fremme egne og andre barns interesser. Artikkel 12 i Barnekonvensjonen slår fast at hvert barn har rett til å bli hørt i saker som angår barnet. I tillegg til å være nedfelt i en egen artikkel er retten til å bli hørt ett av fire generelle prinsipp som skal sees i sammenheng med de andre rettighetene i konvensjonen.
Barns medvirkning innebærer at barn får tenke selv og danne sine egne meninger, at de får uttrykke tankene og meningene sine, blir lyttet til og tatt på alvor, at de har påvirkningsmuligheter over eget liv og samfunnet de lever i, og mulighet til aktiv handling.
Barns rett til å medvirke er nedfelt i flere artikler i Barnekonvensjonen, i tillegg til artikkel 12. Disse er særlig artikkel 13 som omhandler ytringsfriheten, artikkel 14 som omhandler tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet, artikkel 15 som omhandler organisasjonsfrihet og frihet til å delta i fredelige forsamlinger, og artikkel 17 som omhandler tilgang til informasjon.
Barns medvirkning er viktig, ikke bare fordi det er en rettighet barn har, men også fordi medvirkning er et verktøy barn kan ta i bruk for å realisere behov og rettigheter, for eksempel når barn og unge bidrar i fredsprosesser eller kjemper mot tidlig ekteskap. Barn er de fremste ekspertene på sin situasjon. Voksne som tar beslutninger som berører barn trenger å lytte til hva barn tenker og mener for å kunne ta beslutninger som er i tråd med den virkeligheten barn lever i. Barn og unge er en del av det sivile samfunn, og når de får medvirke og bruke og utvikle egne ressurser, bygges lokal kapasitet og et mer bærekraftig samfunn.
Barn er de
fremste ekspertene
på sin situasjon.
Oppfyllelse av barns rett til å bli hørt innebærer at statene har en plikt til aktivt å legge til rette for at alle barn får uttrykke sine synspunkter i alle saker som angår dem, og sikre at voksne beslutningstakere lytter til og vektlegger barns synspunkter i tråd med barnas alder og modenhet. FNs komité for barnets rettigheter påpeker at holdninger og praksis som har vært rådende i samfunnet gjennom mange år, samt politiske og økonomiske hindringer, undergraver reell implementering av barns rett til å si meningen sin og bli hørt i alle saker som angår dem. Komiteen er særlig bekymret for ivaretakelse av retten til å bli hørt for yngre barn og barn som tilhører marginaliserte og utsatte grupper. En annen utfordring i oppfyllelsen av retten til å bli hørt er kvaliteten på det som i dag gjøres. Dette gjelder blant annet i hvor stor grad barn får uttrykke seg og delta på egne premisser og i en form de selv er komfortable med, og hvorvidt synspunktene deres faktisk tillegges vekt når beslutninger tas. Retten til å bli hørt gjelder på alle de arenaer hvor beslutninger tas som berører barn. Dette er blant annet i familien, i barnehagen/på skolen, i lokalsamfunnet, og på nasjonalt og internasjonalt plan.
Redd Barna mener at:
- Norske myndigheter må styrke norsk lovgivning, strukturer, kompetanse og rutiner som oppfyller hvert barns rett til å bli hørt i enhver rettslig og administrativ saksbehandling som angår barnet eksempelvis samværs- og barnevernssaker og asylsaker. Norge må være en pådriver for dette også overfor andre lands myndigheter.
- Norske myndigheter må sikre etablering og styrking av innflytelsesorganer (for eksempel råd og styrer) og – ordninger (for eksempel høringer og dialogmøter) for barn og unge i eget land, samt være en pådriver for dette også overfor andre lands myndigheter. Innflytelsesorganene og -ordningene må være representative, inkludere ulike grupper barn og unge, og ha reell gjennomslagskraft i lokale, regionale og nasjonale beslutningsprosesser.
- Norske myndigheter må særlig jobbe for at yngre barn og marginaliserte og utsatte grupper barn og unge får delta i samfunnet og blir hørt, både i forhold til egen sak og for å fremme sine interesser som gruppe. Dette gjelder blant annet barn som mottar hjelp fra barnevernet, barn i kontakt med rettssystemet, asylsøker- og flyktningbarn og barn som tilhører minoritetsgrupper, barn med funksjonshemminger, og fattige barn.
- Norske myndigheter må stille krav til innhenting og vektlegging av barn og unges synspunkter i evalueringer og i utforming av alle planer og tiltak som berører barn og unge i eget land og andre land Norge samarbeider med. Barn og unge må involveres i hvert lands rapportering til FNs komité for barnets rettigheter.
- Norge må være en pådriver for å involvere barn og unge, og sikre at barns synspunkter vektlegges i beslutningsprosesser internasjonalt, eksempelvis i FN.