FNs barnekonvensjon gir rettigheter til hvert enkelt barn. Den inneholder flere rettigheter enn noen annen menneskerettighetskonvensjon - både sivile, politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale rettigheter.
Alle barn har rett til overlevelse, ifølge Barnekonvensjonen. Disse barna mistet hjemmet sitt og alle eiendelene i flommen som rammet Pakistan høsten 2010.
Foto: Redd Barna/Jason Tanner
Disse rettighetene gjelder både i freds- og krigstid. Redd Barna arbeider for å skape positive endringer for barn, gjennom å sikre barns menneskerettigheter. Vi søker å finne løsninger på grunnleggende rettighetsbrudd for å oppnå varige endringer for et stort antall barn.
Barnekonvensjonens fire grunnleggende prinsipper for barnets beste, ikke-diskriminering, rett til liv, overlevelse og optimal utvikling forplikter statene i alle avgjørelser som vedrører barn. De må derfor være førende for alle de tilsluttede landenes nasjonale og internasjonale politikk. På disse områdene, svikter så godt som alle stater når det gjelder den juridiske etterlevelsen.
Internasjonalt løft for barns rettigheter
Over 20 år etter at Barnekonvensjonen ble vedtatt av FNs generalforsamling er vi langt fra en verden der alle barn får sine grunnleggende menneskerettigheter innfridd. Millioner av barn opplever alvorlige brudd på sine rettigheter. De blir utsatt for misbruk, forsømmelse, vold og utnyttelse. Fattigdom og diskriminering hindrer tilgang på velferdstjenester som helse og utdanning. Vedvarende konflikter driver barn på flukt og gjør tilgangen på helse og utdanning vanskelig. Klimaendringer og naturkatastrofer rammer fattige barn i utviklingsland hardest.
Millioner av barn
opplever alvorlige brudd
på sine rettigheter.
Norge og andre land i FN har forpliktet seg til å arbeide for å oppnå FNs tusenårsmål innen 2015. Uten store endringer vil de fleste utviklingsland ikke oppnå de av FNs tusenårsmål som handler om barn. Klarer ikke verdenssamfunnet å oppnå FNs tusenårsmål betyr det brudd på rettighetene til millioner av barn til et liv, til god helse og til utdanning. Verden har fem år på seg til å oppnå tusenårsmålene. Millioner av barn går fremdeles sultne til sengs hver dag. Hvert år dør 8.8 millioner barn av sykdommer som både kan forebygges og behandles. 72 millioner barn får ikke utdanning. Rundt 20 millioner barn er på flukt.
I dagens internasjonale debatter er barn politisk usynlige. Barn kan ikke lenger bare være et ”mykt” tema overlatt til bistandseksperter og velferdsorienterte politiske debatter. Barn må løftes opp som et politisk tema på den internasjonale politiske arena. Utviklingsdebatter må dreie seg om barns rettigheter. Finanskrise, fattigdom, klima og konflikt – de store internasjonale politiske debattene, må inkludere hvordan man kan få til samfunnsendringer som er til det beste for barn, og plassere ansvaret der det hører hjemme: hos statene og statslederne i alle land.
Statenes plikt – politiske konsekvenser
I henhold til FNs barnekonvensjon er det statenes plikt til å oppfylle de rettigheter konvensjonen gir barn.
Redd Barnas stifter, Eglantyne Jebb, slo allerede i 1923 fast at barn har individuelle rettigheter. Men i praksis er ikke barns menneskerettigheter et tema på den politiske arena og i hverdagslivet i de fleste land. Barn og unge har verken stemmerett eller økonomiske ressurser som gir dem påvirkningsmakt. Barn og unge blir ofte sett på som familiens og samfunnets ”eiendel”, som ”framtidens ledere/voksne” eller som framtidige ressurser i arbeidslivet, snarere enn rettighetsbærere. Konsekvensen av et slikt syn på barn er omfattende brudd på deres rettigheter. For eksempel blir vold mot barn gjerne oppfattet som en ”privatsak” i familiesfæren snarere enn brudd på deres rett til beskyttelse. Barn er individer med egne rettigheter. De må bli behandlet som agenter for positiv endring med rett til å bli hørt i saker som berører dem.
Gjennom både samarbeid og politisk press må myndighetene stilles til ansvar for å innfri barns menneskerettigheter i eget land: Å sikre lover og institusjoner. Å beskytte barn og unge mot vold og overgrep. Å prioritere å bruke budsjettressurser på å innfri barns rett til liv, utvikling, helse og utdanning. Å bekjempe korrupsjon så landet har flere ressurser å bruke på egen befolkning. Å sette inn tiltak som hjelper de aller fattigste og marginaliserte barna i egen befolkning. Og å la barn og unge få delta, ytre seg og organisere seg slik at de selv kan fremme sine interesser og definere sine behov.
Redd Barnas grunnlegger Eglantyne Jebb.
Foto: Redd Barna
Men statenes mulighet til å realisere barns menneskerettigheter bestemmes ikke kun av interne politiske forhold. Hvilke ressurser et land har til å innfri styres også i stor grad av globale maktforhold og internasjonal ressursfordeling. Internasjonale skjevheter i fordeling av makt og rikdom, ulovlige kapitalstrømmer, urettferdige handelsbetingelser, tyngende utenlandsgjeld og klimaendringer forårsaket av rike lands klimagassutslipp, er alle eksempler på globale årsaker til at barns menneskerettigheter brytes. Slike strukturelle årsaker til fattigdom må også endres, skal stater settes i bedre stand til å innfri rettighetene til barn i eget land.
En norsk utenriks- og utviklingspolitikk som sikrer barns menneskerettigheter handler derfor både om å få på plass forpliktende internasjonale bestemmelser, endringer av maktstrukturer og mer rettferdig internasjonal ressursfordeling. Men det handler også om at disse strukturelle endringene faktisk kommer den fattige delen av befolkningen i utviklingsland til gode. Økonomisk vekst og strukturelle endringer er viktige for innfrielse, men ikke tilstrekkelig i seg selv for å skape et samfunn der barns rett til utdanning, helse eller beskyttelse prioriteres. Derfor må norsk utviklingspolitikk rette seg mot begge nivåer: Både med strukturelle årsaker til fattigdom og med internasjonalt samarbeid for å sikre systemer og velferdstjenester som kan innfri barns menneskerettigheter.
Redd Barna mener at:
- Barns menneskerettigheter må bli et hovedsatsingsområde for norsk utenriks- og utviklingspolitikk.
- Norge må løfte det internasjonale arbeidet for barns menneskerettigheter både i internasjonale fora og organisasjoner, gjennom humanitært- og utviklingspolitisk samarbeid, gjennom politisk dialog med andre lands myndigheter og gjennom ambassadene. Norge må ha et tydelig og sterkt fokus på oppfølging av merknadene fra FNs komité for barnets rettigheter og anbefalinger fra FNs menneskerettighetsråd.
- Regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk må ses i sammenheng med andre sider av norsk politikk, slik at regjeringen fører en helhetlig politikk som bidrar til fattigdomsreduksjon og innfrielse av menneskerettighetene.
Hvert år samler barn i Norge inn flere millioner kroner til Redd Barna. Her er det Synne, Leo og Kajsa som holder basar på Varteig til inntekt for nødhjelpsarbeidet vårt i Pakistan.
Foto: Privat
Nasjonalt løft for barns rettigheter i Norge
Norge har inkorporert FNs konvensjon for barnets rettigheter i norsk lov. Dette har gitt Barnekonvensjonen større tyngde i Norge, og blitt en tydelig del av det norske rettsgrunnlaget. Barnekonvensjonen er mer kjent og mer referert til nå enn tidligere, og refereres også hyppigere til i rettsavgjørelser og i vedtak som fattes av offentlige etater.
Likevel ser vi store utfordringer knyttet til implementeringen av barns rettigheter i Norge. FNs komité for barnets rettigheter bekrefter dette i sin fjerde gjennomgang av Norge i januar 2010. Komiteen har kommet med en rekke kritiske bemerkninger og konkrete forslag til forbedringer for barn i Norge. FNs menneskerettighetsråd har gjennom behandlingen av UPR rapporten (Universal Periodic Review) for Norge også fokusert på svakheter knyttet til implementeringen av barns menneskerettigheter nasjonalt.
Selv i et rikt land som Norge er fattigdom blant barn et økende problem. Selv om det her er tale om en relativ forståelse av fattigdom vet vi at fattigdom får store konsekvenser for de barna som rammes, og innebærer brudd på en rekke sentrale rettigheter. Fattigdom går utover barns helse og skolegang, og det begrenser deres muligheter til deltagelse på fritidsaktiviteter og andre sosiale arenaer, noe som kan hemme deres utvikling.
Redd Barna mener at:
- Regjeringen må legge til rette for at Norge blir et foregangsland for implementering av Barnekonvensjonen nasjonalt. Norge har alle muligheter til å kunne utvikle systemer og mekanismer for å sikre, videreutvikle og synliggjøre barns rettigheter, som igjen kan danne mønster og være til inspirasjon for andre land.
- Norske myndigheter må sikre en lojal og systematisk oppfølging av merknadene fra FNs komité for barnets rettigheter og fra FNs menneskerettighetsråd, i samarbeid med sivilt samfunn.
- Regjeringen må stille klare krav til kommunene om oppfyllelsen av barns rettigheter. Barns rettigheter skal i hovedsak leveres ute i den enkelte kommune. Redd Barna vil at alle kommuner skal legge barns rettigheter til grunn i alt sitt arbeid. Det bør stilles krav til kommuneplanene på dette området.
- Norske myndigheter må, for å sikre gode systemer for rettighetsarbeidet, legge til rette for at barn og unge får delta med sine erfaringer og sin kreativitet, i utviklingen av et samfunn der alle barn sikres sine rettigheter.
- Norske myndigheter må iverksette tiltak som begrenser omfanget av barnefattigdom i Norge, og som hindrer de negative konsekvensene fattigdommen har for de som rammes.